Lutroblekkå

Et innlegg med denne overskriften kom på trykk i Rogalands Avis 22. august 2009.

Valget til høsten ser ut til å bli et valg mellom de rødgrønne og høyresiden. På godt og ondt – men mest ondt.

Om ikke så lenge er det nøyaktig fire år siden Ap, SV og Sp vant sist valg på forhåpningene om å få Norge inn på en ny kurs, vekk fra alt som het markedsliberalisme og tilbake til den gode gamle velferdsstaten. Fire år senere sitter mange igjen skuffet, frustrert og provosert over hvordan de rødgrønne har sviktet. De har fått gjennom flere gode saker, men det viktige har uteblitt. Imens utspiller høyresiden sin rolle som opposisjon og stiller mange gode spørsmål, men kommer dessverre med helt feil svar. De borgerlige vil bare gjøre mer av det de rødgrønne allerede gjør feil: markedsstyring, konkurranseutsetting og budsjettkutt.

Helsekøene er en av sakene som får mye oppmerksomhet, og med god grunn. De siste fire årene har helsekøene økt med 50 000. Det er bare de rødgrønne som kan nekte for at det er et stort problem, fordi de er redde for å miste velgere, men det blir likevel feil å legge skylden på regjeringen. Årsaken til problemet finner man nemlig så tidlig som i 2001, når Høyre og Frp var med på å stemme for Aps forslag til sykehusreform i Stortinget. Det førte til at staten tok over ansvaret for sykehusene og opprettelsen av helseforetakene vi kjenner så godt – men den viktigste endringen er mindre kjent. Reformen innførte nemlig en sterk markedsstyring i sykehusene ved å pålegge dem å føre regnskap etter aksjeselskapsloven. Plutselig er sykehusene blitt butikk. Plutselig blir pasientene redusert til en utgift i sykehusregnskapet, og utgifter skal man spare på så sant det er mulig – fordi aksjeselskapsloven krever at man skal maksimere profitten så sant det er mulig.

Det samme skjer innen omsorgen. Sulteforingen av kommunene, som begynte under de borgerlige regjeringene, har fortsatt under de rødgrønne, men på en annen måte. Kommunene har fått mer penger, men de har ikke fått nok til å betale for de nye oppgavene de har blitt pålagt. Det er derfor kommunene nå går i underskudd og må kutte i blant annet skole og omsorg, på bekostning av blant annet full barnehagedekning. Dermed får ikke kommunene dekket det behovet de burde – men det er ikke på grunn av “privat allergi”, det er fordi kommunene presses til budsjettkutt; en høyrefilosofi som de rødgrønne viderefører. Du finner den samme politikken innen utdanning, kollektivtransport, pensjon og mye mer – og løsningen til høyresiden er alltid den samme: Å benytte seg av flere private aktører på statens regning.

Å la det offentlige benytte seg av private tjenester betyr alt for ofte ikke stort annet enn at private aktører får et sugerør inn i statskassen. De gode samaritanene som finnes i det private blir alt for ofte ofre for markedsmekanikkene, utkonkurrert av kyniske storbedrifter på grunn av anbudsregler som stiller krav til minimerte utgifter og profittmaksimering. Dreieskjevå er et godt eksempel. Skal man ha mest mulig kvalitet for pengene, får man sjelden så mye kvalitet. Da er det mye, mye bedre å sørge for at vi har et fullstendig, mangfoldig og verdig tilbud innen det offentlige. I det aller minste bør det være opp til fagfolk hvilke tjenester det offentlige bør benytte seg av – ikke økonomer som bare kan regne verdier etter kroner og øre.

Dessverre vil tydeligvis ikke de såkalt rødgrønne bygge ut det offentlige tilbudet. De har ikke gjort det de siste fire årene, og de vil neppe gjøre det denne gangen heller. I stedet overfører de ansvaret til kommunene og helseforetakene, som igjen får for lite penger fordi velferden vår må “effektiviseres”. Eller med andre ord, sentraliseres og bygges ned. Den beste unnskyldningen de har er at alt ville vært så mye verre hvis Frp hadde styrt landet. Det ser ut til at uansett hva valgresultatet blir den 14. september, vil vi kun få mer av det samme. Noen vil bare ha mer enn de andre.

Det er så mye som kunne vært gjort for en bedre verden. Her i Norge har jeg, inntil videre, ganske beskjedne forhåpninger. Gi kommunene nok penger, reverser pensjonsreformen og fjern den markedsøkonomiske tenkningen i helse-Norge, så kan vi i det minste gi våre eldre og syke den behandlingen de fortjener – uten at man må forsikre seg om at det ser bra ut i regnskapet først. Hadde Rødt hatt folk på Stortinget, hadde det kanskje vært mulig?

Rødt mener, akkurat slik forgjengerne RV og AKP lenge har ment, at finanskriser er noe som vil oppstå med mer eller mindre jevne mellomrom i et kapitalistisk samfunn – kriser som den vi er midt oppi nå. De handler stort sett om kapitalister – i dette tilfellet banker – som blir litt vel kreative når det kommer til måter å tjene penger på. Fra USA hører vi om såkalte sub-prime-lån – boliglån til folk som egentlig ikke kan betale for seg – og som bankene har drysset om seg. Dette burde jo egentlig ikke være lønnsomt for finansinsitusjonene som bankene er, men når de fant muligheten til å selge dem videre til andre – til Terra-kommunene, for eksempel – så hadde de funnet en lett måte å tjene penger på. Det hele har ballet på seg, og til tross for risikoen, har til sammen verdier på størrelse med USAs statsbudsjett vært på spill, og fram til nå har det jo gått bra.

Men med så store verdier på spill, blir det slik at når det først rakner, rakner det virkelig hardt. Det får ringvirkninger – og de som vil kjenne det hardest på kroppen, er folk flest.

Rødt gav allerede så tidlig som i januar beskjed til finansdepartementet om at de burde selge aksjebestanden i statens pensjonsfond-utland, oljefondet, for å plassere dem på sikrere vis, ettersom vi forutså at askjemarkedet kom til å gå på en gedigen smell. Vi fikk svar om at askjeinvesteringene var langsiktige – og i den virkelig store sammenhengen, stiger askjemarkedet alltid – om det dukker opp en krise her og der med nedgangstider, går det alltid oppover igjen etterpå. Vi fikk rett uansett, og oljefondet har tapt rundt 500 milliarder norske kroner siden vi gav beskjed.

Kanskje stiger markedet igjen så snart krisen blir temmet eller slipper opp for drivkraft – men til hvilken pris? På bekostning av hva – eller hvem? I en finanskrise vil arbeidsledigheten gå opp – tusenvis av nordmenn vil stå uten inntekt, en god del av dem allerede tungt lasset med boliglån de har problemer med å betale på grunn av høye renter og fall i det kunstig høye boligmarkedet – og kommuner som Haugesund blir svindlet fordi dagens kommunalpolitikk legger opp til at kommunene skal fungere som finsansinstitusjoner som skal tjene penger og bruke færrest mulig av dem på mest mulig. Samtidig “kan ikke” Norges Bank sette ned renta, med hensyn til vår allerede høye inflasjon og den svake kronekursen. Visse økonomiske hensyn må jo tross alt tas, selv om det sikkert piner dem å la nyetablerte låntakere stå igjen ute i hardt vær.

Når vi eventuelt kommer ut av krisa, kan kapitalistene begynne å investere igjen, ettersom prisene har falt nok til at det lønner seg. Så går det et par tiår, og de heldige kan selge eiendommene sine med profitt, mens andre kan puste lettet ut etter endelig å ha betalt et boliglån de tok 20 år siden fordi de trengte et sted og bo og hadde ikke noe annet valg enn å håpe at verdien vil stige, eller i det minste holde seg på samme nivå.

Hvor er rettferdigheten?

Rødt har en visjon om å komme oss ut av denne økonomi- og samfunnsformen. Det er ingen grunn til at vi må leve i en verden hvor anskaffelse av grunnleggende menneskeretter som mat, drikke og husly forutsetter at det er til å tjene penger på. Tjener man penger, tar man dem enten fra noen andre, eller utnytter jorda i større grad. Sett at hele aksjemarkedet alltid stiger (så sant det ikke er en krise på gang), så kan man anta at de aller fleste kapitalistene vinner på det hele. Da gjenstår det to steder å hente verdier fra: vanlige folk eller naturen. Det er ikke så fryktelig lenge siden vi hørte om matvarekrisa, og miljø har aldri vært et mer aktuelt tema enn nå – og det handler ikke nødvendigvis bare om å beskytte planter og dyr, men også menneskerasen.

Rødt ønsker ganske enkelt å sette mennesker foran økonomien når det kommer til politikk. For å gjøre det, trengs det i den store sammenhengen at vi bryter ut av kapitalismens profittmønster – men vi vet bedre enn noen andre at kapitalismen ikke kan avskaffes ved et stortingsvedtak. I mellomtiden vil vi jobbe for alt som kan gjøres for å hjelpe vanlige folk og beskytte naturen. Husbanken kan gå tilbake til å gi folk lån med lav rente når de skal kjøpe bolig for første gang – man trenger ikke være lutfattig for å ha behov for et slikt tilbud. Regulering av boligmarkedet er noe vi i det minste skulle ønske ble diskutert. Gjenopprettingen av velferdssystemet er nødvendig – sykehus kan ikke drives som aksjeselskaper! Kommunene må få nok penger til å dekke de økte inntektspostene de får – det hjelper ikke at Ap skryter av at regjeringen gir 20 milliarder mer enn i 2005, når utgiftene øker enda mer. I stedet gir den norske staten en skreddersydd krisepakke til DnB Nor – som følgelig går til bonuser til toppsjefene.

Hvor er rettferdigheten?