Lutroblekkå

Et stort problem med det å være miljøvennlig i dagens samfunn er at det som oftest ikke lønner seg. Store og små aktører får store problemer med å få til lønnsom drift og investering i vindkraft, solceller osv. – fordi fossile energikilder som kull, olje og gass er så mye billigere å produsere energi fra. Ikke nødvendigvis bare fordi naturressursene i seg selv er billigere i drift, men også fordi det allerede eksisterer mye teknologi og kompetanse innen feltet. I de fleste fornybare feltene er det fortsatt mye forsking som skal til før det blir lønnsomt per dags standard.

Dette blir ofte brukt som argument for å vente med den virkelig store satsingen. Men hvorfor må fornybar energi være lønnsomt? Høyresiden (som egentlig inkluderer Ap i dette tilfellet) sier ofte at hvis noe ikke er lønnsomt, så er det ikke bærekraftig – en viktig del av markedsteorien. På venstresiden liker vi nesten ingenting som har med markedet å gjøre, men jeg vil prøve å gå litt inn på hvorfor det akkurat i dette tilfellet er ekstra ille. Dessuten tror jeg at til og med høyresiden har noe å lære.

Det viktige å huske på er at markeder endrer seg. Ikke bare etter hva spekulantene på Wall Street foretar seg, men også etter hva slags politikk som føres, hvordan teknologien utvikler seg og hvordan folks holdninger er. Markedet for fiberoptikk vil ta seg opp når det brukes til å erstatte kobberkablene i internettforbindelsene våre. Markedet for klasevåpen vil gå til grunne når et internasjonalt forbud er på plass. Markedet for miljøvennlige produkter eller varer som på andre måter har “etiske fordeler” (som Fairtrade) er der på grunn av folks bevissthet rundt tema som global oppvarming og elendigheten i den tredje verden.

På samme måte vil heller ikke dagens energimarked bestå for alltid. Det vil endre seg alt ettersom hva vi gjør i dag – hvor mye vi bruker på forskning innen fornybar energi, hva slags avgifter og subsidier vi benytter… Kort sagt, det avhenger av hva slags politikk vi fører.

Og det er gode grunner til at vi ikke skal forholde oss så veldig til dagens energimarked. Den viktigste er at det ikke er miljømessig bærekraftig. Det er basert på en verden (eller rettere sagt et marked) hvor fossilt brennstoff blir framstilt i enorme mengder ganske billig, og hvor den vestlige verdenen har et veldig stort forbruk av energi (og andre varer, som krever energi for å produseres) som fører til mye forurensing. Hadde hele verden hatt samme behov for energi som vi har, ville etterspørselen blitt tidoblet – og prisen ville steget i været. I tillegg er det verdt å tenke over hvordan naturen hadde taklet 6-7 milliarder mennesker med vår levestandard.

Det er en god utvikling på vei rundt omkring i verden, men Norge henger dessverre alt for langt etter. I dag kunne jeg lese i Aftenbladet at Statkraft satser på havvindmøller i Storbritannia. Statkraft ser seg nødt til å satse på fornybar energi i utlandet, ettersom norske politikere er alt for tilbakestående til å gi gode vilkår for dem som ønsker å bygge ut vindkraft. Argumentet vi blir møtt med, er som sagt at det ikke er “bærekraftig”, at den ikke er “klar” enda. Kanskje er det fordi de ikke vil at fornybar energi skal ta over for olje og gass? Det er en industri som var tungt subsidiert av den norske stat i begynnelsen, det, og se hvor vi er nå. Er vi virkelig så oljekåte at vi nekter å gi den samme muligheten til utvikling av fornybar energi?

Nei, jeg antar at vi er blitt så bortskjemte med tiden at selv i miljøspørsmål, må hensynet til markedet komme i første rekke. Men vi må ikke forholde oss til dagens marked når vi utformer energipolitikken vår, når vi vet at markedet ikke er bærekraftig! De fleste partiene ignorerer dessverre dette blankt – noe jeg synes er ganske ironisk, i og med at fornybar energi skal handle om nettopp bærekraft. Bærekraft utover det å kunne generere profitt.

Oljefondet investerer visstnok i et hundreårsperspektiv. Hvorfor kan vi ikke gjøre det i energipolitikken?

(På den andre siden forutsetter også oljefondet at dagens situasjon vedvarer i hundre år…)

En av tingene de rødgrønne har fått mye pes for i løpet av det siste året, er deres motvilje mot å benytte seg av private aktører for enhver pris. Høyre kaller det “privat allergi” (selv om det egentlig burde være “allergi mot private”). På mange måter har de rett – det finnes flere veldig stygge eksempler på hvordan de rødgrønnes såkalte venstrepolitikk spilles ut i praksis.

Når retten trenger å utføre DNA-prøver (i forbindelse med f.eks. voldtektssaker), benytter de seg av det offentlige Rettsmedisinske instituttet i Oslo – men kapasiteten er sprengt, ventetidene er på flere måneder. Samtidig finnes det et privat labratorium i Stavanger som bl.a. kan utføre DNA-analyser, med 90% ledig kapasitet! Ikke bare det, men sannsynligheten er stor for at de også kan gjøre det raskere og mer nøyaktig enn det det offentlige kan. Likevel nekter regjeringen å dekke noe av behovet ved å benytte seg av private, sannsynligvis av en eller annen dum ideologisk grunn. (E24)

Det fungerer som et prakteksempel på den rødgrønne floppen. Etter mange år med privatisering og nedbygging av det offentlige under borgerlige regjeringer, kan man ikke forvente at det offentlige plutselig skal kunne dekke alt behovet og at de private aktørene er totalt unødvendige. Du skulle tro de rødgrønne skjønte det, ettersom 50% av landets barnehager er private – de skal ha mye av takken for at regjeringen klarte å få til full barnehagedekning.

Venstresiden er generelt for offentlige løsninger – de er rettferdige, universelle og diskriminerer ikke dem med lav inntekt (tvert imot). Legger man offentlige oppgaver ut på anbud, fungerer det som et sugerør inn i statskassen – pluss at de privates krav om profittmaksimering veldig ofte betyr at kvaliteten blir dårligere. Ofte så dårlig som mulig innenfor lovens rammer, av og til dårligere. Det betyr ikke at alle private er kyniske, kaldblodige konglomerater som bare vil tjene mer og mer, men uheldigvis er det slik at markedsmekanismene gagner dem. Samaritaner som prøver seg på det private markedet, blir veldig lett utkonkurrert av de større aktørene.

Likevel kan vi ikke ha det slik at viktige, offentlige oppgaver blir for dårlige. Folk kan ikke alltid vente flere uker for å bli behandlet på sykehuset – ofte kan det gjøre situasjonen verre. Folk skal ikke føle seg usynlige på syke- eller aldershjem. Og folk skal ikke måtte sitte flere måneder i varetekt bare fordi DNA-testen tar så lang tid.

Det offentlige velferdssystemet har vært under nedbygging i nesten 30 år. Det må bygges opp igjen – og siden det tar lang tid, må man bare akseptere at man må benytte seg av private aktører i mellomtiden.