Hvorfor trenger vi velferdsstaten?
Man hører mye rart om velferdsstaten for tiden. Både regjeringen og høyresiden ser ut til å være enige om at den ikke er bærekraftig slik den er i dag. Hva som ligger bak det, aner jeg ærlig talt ikke. Blir folk sykere og sykere? Øker prisen på helseutgifter mer enn prisen på andre ting gjør? Fødes det for få barn? Eller er det bare eldrebølgen som bekymrer dem? Vanligvis ville jeg gjettet meg fram til hva det riktige svaret var, men jeg kommer ikke på et argument som høres veldig fornuftig ut.
Det sies at det blir færre og færre arbeidere for hver pensjonist. Javel. Løsningen til høyresiden er da å privatisere deler eller hele pensjonssystemet, slik at i stedet for å betale skatt som går til pensjon, betaler folk selv inn til banker og forsikrings-selskaper som skal finansiere pensjonen deres. De krever da selvsagt litt ekstra i tillegg, de skal tross alt ha profitt. Så, da har du tatt penger som tidligere gikk til pensjoner gjennom staten, og i stedet gitt dem til pensjoner gjennom private. Hvordan er det plutselig mer bærekraftig? La oss heller ikke glemme alle dem som ikke tjener nok til å sikre sin egen pensjon. Under et privatisert system vil de i beste fall bli minstepensjonister som knapt nok får råd til å overleve, i verste fall får de ingenting og blir avhengige av familie eller frivillige til å hjelpe dem.
Det blir ikke flere arbeidere per pensjonist ved å privatisere pensjonssystemet, vel?
Dessuten: privatisering koster. Med et offentlig helsesystem betaler vi skatt som går til sykehusene, ferdig med den saken. Med et anbudssystem vil de private aktørene først og fremst tenke på profitt. De som ikke gjør det, vil sannsynligvis bli utkonkurrert. De som da vinner anbudsrunden, vil pønske ut smarte måter å spare penger på, slik at de kan stikke av med mest mulig av de pengene de fikk fra det offentlige. De vil tøyle lovverk, forskrifter, kontrakter og klausuler til det ytterste for å kunne bruke minst mulig penger på oppdraget sitt – og som kjent, skal man spare penger, går det som oftest ut over kvaliteten.
Et annet aspekt ved privatisering ligger i at formålet til velferdsgiveren endrer seg. For eksempel: Et 100% offentlig sykehus har til hensikt å gjøre pasientene friske, og kan bedømme hva slags behandling pasienten trenger etter hva legene tror vil fungere best. Et privat sykehus har som hensikt å tjene penger, og vil bedømme hva slags behandling pasienten trenger etter hvor mye penger de blir sittende igjen med etter behandlingen. Det kan gjerne bety at de går for det billigste alternativet. Hvis staten finansierer det private med stykkpris (slik Frp vil), kan sykehuset dessuten feilbehandle pasienter for å spare utgifter.
Tro det eller ei, men i stor grad er det allerede slik i det offentlige. I 2002 ble sykehusreformen startet – det viktigste ved den var at sykehusene skulle drives som private selskap, slik det legges opp til i regnskapsloven, i stedet for å drives som offentlige foretak. Sykehusene får et budsjett å forholde seg til, og må til tider velge vekk pasienter som er for dyre for dem. De kan ikke lenger styre etter folks behov, men etter hvor mye penger de får ut av det. Sykehus drives som om det var butikk – men det offentlige kan ikke tjene penger på å gjøre befolkningen frisk!
Velferdsstaten slik den er i dag, vil ikke Rødt beholde. Vi må ha vekk den bedriftøkonomiske tenkningen – pasienter og pensjonister er ikke kunder, de er mennesker!
Den sterke, norske velferdsstaten trengs. Den har vært grunnlaget for store deler av verdiskapningen i landet, og er sannsynligvis den største grunnen til at Norge i mange år har kunnet skryte av statusen som verdens beste land å bo i. Gratis skolegang snakker for seg selv, men vi har en jobb å gjøre når det kommer til kvaliteten. Flere lærere, klasser og skoler er det beste man kan gjøre for at hver enkelt elev kan få den ekstra oppmerksomheten de fortjener.
Det offentlige helsesystemet er også viktig. Ikke bare fordi det skal fungere som sikkerhetsnett, men også fordi det styrer hvordan ressursene i landet brukes. Et universelt, offentlig system som gir rettferdig behandling til alle, uavhengig av inntekt, gjør at vi kan forhindre at det oppstår “luksus-sykehus” for dem som er rike nok til å betale for seg. Sett at et slikt luksus-tilbud for eksempel kunne betale for to eller tre vanlige sykehus, er det lett å se hvorfor slikt bør unngås. Men det forutsetter at det ligger et offentlig system som kan dekke hele befolkningen med et godt tilbud.
Velferdsstaten er en viktig del av et samfunn hvor ressursene blir styrt etter samfunnets beste, ikke etter behovene til dem med mest penger mellom hendene. Det er et resultat av prinsippet om et samfunn som behandler alle som likeverdige, uavhengig av inntekt og sosial status.
Hvis rettferdighet ikke er bærekraftig, så får samfunnet vårt bare gå under.
Bra innlegg, men jeg ser ikke noen konkrete forslag til hva du mener Norge bør gjøre?
Når det gjelder skolegang, så er jeg usikker på om svaret er flere lærere, klasser og skoler som er svaret. Jeg tror svaret ligger i å jobbe smartere. Et god eksempel som vi kanskje kan lære av er KIPP skolene som ble startet i 1994. Der har man innført noen prinsipper som gjør opplæring mer effektiv uten at det blir nevneverdig dyrere. Jeg har skrevet en del om det her:
http://www.kuttisme.no/2009/06/24/en-skole-som-produserer-suksesshistorier-kipp/
KP
5. juli 2009 ved 14:01
“Hvis rettferdighet ikke er bærekraftig, så får samfunnet vårt bare gå under.”
Her mener du vel LIKHET. Likhet er ikke det samme som rettferdighet. Et samfunn bygget på likhetsidealet vil til syvende og sist gå under, blant annet fordi det er urettferdig. Frihet er idealet. Frihet fra tvang benyttet med formål å skape likhet.
Liberty
5. juli 2009 ved 14:59
kp: Noen helt konkrete eksempler: Å fjerne markedstenkningen, den bedriftsøkonomiske modellen i helseforetakene og nedbyggingen av tilbud i distriktene – kombinert med større statlige overføringer til kommunene for å bedre omsorgs- og utdanningstilbudet. Enkle, men effektive grep som vil nå langt, tror jeg.
Jeg skal sjekke opp dette med KIPP, men etter å ha skumlest lenken din ligner det i prinsippet veldig på det vi i dag kjenner som kunnskapsløftet. Vi kjenner resultatet av det.
Når det er sagt, er det klart at mange ting kan forbedres i skolen, men jeg tror at flere lærere pr. elev er en forutsetning for at hver elev får den oppfølgingen de trenger. Den beste måten å få til det vi kaller tilpasset opplæring, er å gi hver lærer muligheten til å gi elevene den ekstra oppmerksomheten – noe som ikke er mulig med for store klasser.
Tenkte for øvrig å skrive noe spesifikt om skole senere i måneden, så hvis du sjekker innom senere får du kanskje mer lesestoff :)
Liberty: Nei, jeg mener rettferdighet. Likhet blir feil, fordi alle har ulike behov, ulike presmisser osv.. Derfor blir det også feil å overlate mennesker til markedet (friheten, som enkelte kaller det), fordi markedet reproduserer sosiale og økonomiske forskjeller.
Andreas
5. juli 2009 ved 15:07
Likhet blir feil, men samtidig er likhet riktig fordi markedet reproduserer naturlige forskjeller? Reproduserer sammenlignet med hvilken standard? Likhet kan ikke både være feil og riktig. Du må velge her ellers blir argumentet ditt selvmotsigende og uforståelig. Markedet er kun summen av frie valg. Det du ender opp med å hevde blir da at frihet fører til ulikheter og at det er urettferdig i seg selv, altså at likhet og rettferdighet er synonymer. Derfor, hevdes det implisitt, må mennesker styres av andre mennesker som vet bedre enn individet, men dette er sirkulært siden de som påstås å vite bedre også er individer. Det du skriver gir ingen mening.
Liberty
5. juli 2009 ved 17:44
Likhet blir feil ord å bruke, mente jeg i den sammenhengen.
Markedet reproduserer forskjeller, ja. Med det mener jeg at det skal veldig små forskjeller til for å skape store økonomiske og sosiale skiller, så forskjellene blir urettmessig store.
Du sier at markedet er summen av frie valg. Det er jeg uenig i. Man velger ikke hvem man har som foreldre, men det har veldig mye å si for hva slags utdanning man tar. Man velger ikke hvilket kjønn man blir født som, men det har betydning for både lønn og hva slags jobber du kan regne med å få deg. Ved å liberalisere markedet, overlater du bare enda mer til slike tilfeldigheter.
Valgfrihet er fint det, men høyresiden dytter det ofte foran seg uten å skjønne at mennesker er et produkt av samfunnet de lever i. Rusavhengige har ikke VALGT å bli rusavhengige, de har bare blitt det som konsekvens av sosialt miljø eller lignende. For ikke å snakke om dem som er født i fattige land i den tredje verdenen – mange afrikanske land er jo for eksempel pålagt frihandel av IMF og WTO. Er deres fattigdom produkt av deres frie valg, deres marked?
Når alt kommer til alt, gjelder “valgfriheten” i en markedsliberalisme bare dem som har penger nok – fordi det er de som har “forbrukermakt”. Er man ikke forbruker (les: har du ikke penger nok), har du ikke noe å si.
Andreas
5. juli 2009 ved 18:41
Du skriver at naturlige forskjeller blir urettmessige store hvis folk tillates å bedrive fredelig og frivillig samhandel. Urettmessig i forhold til hvilken standard? Forestillingen om at likhet er rettferdig? Jeg kan vanskelig finne annen forklaring enn at det er dette du mener, men du har selv hevdet at likhet ikke er det samme som rettferdighet, og jeg er naturligvis litt spent på hvilket utgangspunkt du da har festet denne forestillingen i?
Jeg er enig i at man ikke kan velge sine foreldre eller sitt kjønn. Svært få er nok uenig i denne selvfølgeligheten. Imidlertid skriver du at økt valgfrihet leder til en forsterkning av slike tilfeldigheter. Hvilke tilfeldigheter? Her er det viktig at vi ikke blander sammen tilfeldigheter utenfor vår frie viljes kontroll med forhold hvor det eksisterer handlingsalternativer, for du mener vel ikke å si at vår frie vilje er en bingoautomat som velger tilfeldig? Eller at fri vilje er en illusjon? Mye tyder på det siste i og med at du påstår at rusavhengige er offer for omstendigheter utenfor deres kontroll. Et slikt syn er noe spesielt, men ganske vanlig blant determinister.
Litt om Afrika. Dette kontinentet kjennetegnes generelt av sosialisme og en gjennomgripende mangel på fred og frihet, med påfølgende fattigdom, nød og elendighet som resultat. Selvmotsigelsen som ligger i påstanden om at Afrika er tvunget til frihandel trenger jeg strengt tatt ikke gå nærmere inn på da premisset står ut som en torn det er umulig å ikke stikke seg på.
Litt om penger og makt. Penger gir makt til å realisere sine ønsker og behov. Har man tjent sine penger på ærlig vis, gjennom fredelig og frivillig samhandel, er denne makten vel fortjent. Ingen kan da kreve denne makten utjevnet uten å begå tyveri mot den som har ervervet disse verdiene. I motsatt fall snakker vi om reell urettferdighet, om regelrett kriminalitet. Det er når denne urettferdigheten systematiseres, slik tilfellet er hva gjelder velferdsstaten, at samfunnet sakte men sikkert bryter sammen.
Til slutt vil jeg legge til at det reelle politiske skillet går mellom frihet og tvang, ikke mellom Høyre og Venstre. Alle borgerlige partier befinner seg godt innenfor rammene av velferdsstaten.
Liberty
5. juli 2009 ved 21:02
Urettmessig i forhold til mine egne moralske og etiske standarder. Hvis du synes det er greit at 10% av verdens befolkning eier 90% av verdiene på jorden, er det lite jeg kan gjøre for å rokke ved det.
“Imidlertid skriver du at økt valgfrihet leder til en forsterkning av slike tilfeldigheter. Hvilke tilfeldigheter?”
Foreldre, kjønn, hvor du vokser opp – og det jeg mener er at jo mer man overlater til markedet, jo mer aksepterer man at slike tilfeldigheter *skal* ha noe å si for framtiden din. Allerede blir forskjeller, som er følger av slike tilfeldigheter, i stor grad reprodusert på grunn av privatiserte oppgaver helt fra grunnskolen (lekser) og en politikk som gjør det vanskelig for folk med gjennomsnittlig lønn å leve anstendig. Sosiale og økonomiske forskjeller er et produkt av samfunnet vi lever i, og da bør vi prøve å utjevne de forskjellene.
Grunnen til at jeg ikke vil bruke ordet likhet, er at det ikke er et mål for meg. Hvis man klarer å få vekk alle de kunstige forskjellene i samfunnet (som jeg illustrerer i avsnittet over), kan vi begynne å snakke om fri vilje – at folk selv velger hvor mye de vil legge i arbeidet sitt, hva de vil jobbe med, hvor lang utdanning de vil ta og så videre. I dag er dette stort sett avhengig av økonomisk situasjon. De beste elevene (som ofte kommer fra velstående hjem) får de mest ettertraktede utdanningene som gir de høyeste lønningene i arbeidslivet, mens mange blir nødt til å nøye seg med det de får.
Og siden du nevner determinisme: Personlig er jeg temmelig deterministisk, ja. Men siden universet er såpass uoversiktlig som det er, pleier jeg å glemme det.
Ser du ikke har lyst til å gå nærmere inn på Afrika, men jeg vil bare si noe kort om det. Du ser landene der som sosialistiske, jeg skjønner ikke helt hvordan du kommer fram til det. Det jeg vet er at de tok opp store lån på 70-tallet, og lånene kom med forutsetninger om frihandelspolitikk – reduserte tollbarrierer, mindre subsidier osv.. Dermed får ikke lokale produsentene solgt produktene sine, fordi varer fra I-land kan produseres og fraktes såpass effektivt at det utkonkurrerer de lokale. Dette er et spesielt stort problem for bøndene, som blir utkonkurrert av europeisk eksport.
Penger og makt. Jeg mener at de rikeste i verden har tjent opp sine formuer på uærlig vis, gjennom til tider ufredelig og ufrivillig samhandel. Det finnes nok monopoler og barnearbeid i verden til å bevitne dette. I tillegg mener jeg det er umulig å rettferdiggjøre inntektene til de rikeste i samfunnet. En arbeider som tjener 400 000 i året vil etter 50 år i arbeidslivet tjent opp 20 millioner kr – før skatt og utgifter. Hvordan man kan forsvare at enkelte mennesker skal få lov til å sitte på MILLIARDER, skjønner jeg bare ikke. De kan umulig ha arbeidet flere tusen ganger så hardt som en kassedame på Rimi, og jeg tror ikke IQen deres er flere tusen ganger høyere enn en butikkmedarbeider, heller. Det er utnytting av andre mennesker (arbeidskraft) og naturen de bedriver.
Andreas
5. juli 2009 ved 21:44
Hovedårsaken til det du til en viss grad rettmessig oppfatter som skjevfordeling av ressurser/verdier er i all hovedsak et resultat av mangel på økonomisk frihet. Spesielt Afrika og kommunistiske/sosialistiske regimer forøvrig, både samtidige og historiske, illustrerer eiendomsrettens betydning og innvirkning på det generelle velstandsnivået. Sammenhengen mellom økonomisk frihet og nasjoners velstandsnivå ble avdekket og beskrevet allerede så tidlig som i 1776 av Adam Smith i boken “An Inquiry into the Nature And Causes of the Wealth of Nations” (nylig utkommet på norsk). Virkeligheten viser at det er i de ufrie landene hvor fattigdomsproblematikken i størst grad gjør seg gjeldende. I de frieste landene er fattigdomsproblematikken minst. Hvis Vesten skal kritiseres for noe i forhold til Afrika må det være proteksjonistiske tollbarrierer og u-hjelp. Direkte pengestøtte bidrar til å holde diktatoriske krefter ved makten. Direkte matvarebistand finner ofte veien til lokale markeder hvor varene selges til priser som utkonkurrere lokale bønder. Pengene havner i korrupte myndigheters lommer. Under slike forhold er det vanskelig å etablere et bærekraftig landbruk. Når det gjelder lån gitt av Vesten er det meste nylig ettergitt, men hva skjedde så? Jo de afrikanske landene lånte penger på nytt, av Kina. Dette var litt om Afrika.
Når det gjelder den stadig tilbakevendende påstanden om at økt valgfrihet leder til at man i økende grad blir offer for tilfeldigheter: denne påstanden er selvmotsigende og faller på sin egen urimelighet. Økt valgfrihet betyr at handlingsalternativene blir flere. Man blir i større grad i stand til å handle i henhold til sine egne preferanser. Det er når den frie vilje er kuet at man er offer for tilfeldigheter, nærmere bestemt styresmaktenes luner og innfall. Er man et riktig uheldig offer for reelle tilfeldigheter, og fødes i Nord-Korea, på Cuba, i Venezuela, i Zimbabwe, i Iran eller i lignende regimer er ens frie vilje sterkt begrenset av diktaturet, og et fremtredende fellestrekk for alle disse landene er at fattigdommen er påtrengende. Det er også her klasseskillene er størst. Når alt kommer til alt har venstresiden et alvorlig forklaringsproblem konfrontert med egen argumentasjon når denne kontrasteres mot virkeligheten, for hvor er problemene de ønsker å bekjempe størst? Jo det er nettopp der hvor friheten har dårligst kår. Hvor er fattigdommen minst fremtredende? Hvor er rikdommen, freden, velstanden og harmonien mest fremtredende? Jo nettopp der hvor friheten er størst.
Når du skriver at sosiale og økonomiske forskjeller er et produkt av samfunnet vi lever i, og at vi bør prøve å utjevne disse forskjellene, så lyder det ikke bare hult og sirkulært. Tankesettet er bent ut sagt selvmotsigende, for det er nemlig i forsøket på å utjevne forskjellene at man skaper, og endog bidrar til å forsterke den elendigheten man vil til livs. Alle er skjønt enige om at fattigdom er dumt og at alle mennesker bør ha det bra, men det er når man forsøker å styre gjennom bruk av tvang at det går galt. Tvang er årsaken til elendigheten. Tvang avler fattigdom og ufred. Av frihet kommer fred og velstand. La folk i fred så klarer de seg stort sett helt utmerket.
Mest av alt er dette et moralsk spørsmål. Tvang er galt. Fred og frihet er riktig. I og med at du har gjort deg visse betraktninger, dog uten å redegjøre nærmere for hva du mener med moral utover å henvise til at den er personlig, kan jeg kun slutte at du lar følelsene styre deg i moralske spørsmål. Isåfall er du på tynn is. Moral er ikke et personlig anliggende med subjektivt utspring. Moral er en universell størrelse som bør gjelde likt for alle. Likhet for loven er et rettsprinsipp man ikke kan fravike uten at man ender opp med et klasseskille hvor noen anses forpliktet til å fremskaffe goder som andre da mener at de har krav på. Cuba er et eksempel på dette. Cuba er et sosialistisk klasseskille. Paradoksalt nok ser ikke dette ut til å rokke ved venstresidens forestillinger om det cubanske paradiset når de med stjerner i øynene tar utgangspunkt i den cubanske overklassen hver gang de beskriver hvilket påstått paradis Castro har skapt. Den fattige underklassen som lever under svært kummerlige forhold nevnes sjelden med et eneste ord, og hvis man i et øyeblikks befippelse legger merke til denne skjønnhetsflekken så legges skylden straks på USA, og samtidig innrømmer man at det cubanske samfunnet ikke evner å klare seg på egenhånd, men at de er avhengige av mer frihetlig orienterte handelspartnere.
Noen korte kommentarer helt på tampen. Du skiller mellom naturlige og unaturlige (kunstige) forskjeller. Er det unaturlig å arve penger? Er det unaturlig at noen fødes til fattigdom og at noen fødes som milliardærarvinger? Er det unaturlig at noen har høy IQ mens noen har lav IQ? Er det naturlig å kompensere for dette gjennom statlig tvang? Jeg vil hevde at det motsatte er tilfelle: at det er unaturlig å benytte tvang mot fredelige mennesker med formål å overstyre virkeligheten i et lønnlig håp om å skape likhet og/eller like muligheter. Min påstand er at dette ikke bare er unaturlig, men at det er direkte umoralsk, kriminelt og straffbart.
Du hevder at de rikeste i verden har tjent opp sine formuer på uærlig vis, gjennom til tider ufredelig og ufrivillig samhandel. Hvem du sikter til her vet jeg ikke, men i slike tilfeller snakker vi om kriminalitet som selvfølgelig bør straffeforfølges. Når det gjelder monopoler kjenner jeg kun til statlige monopoler, og når det gjelder barnearbeid så er dette ofte en naturlig del av underutviklede økonomier. Man må gjerne ønske 6-timersdag, pensjonsordninger, betalt ferie og alle andre goder samt ingen barnearbeidere for alle over hele verden, men i enkelte regioner lar det seg bare ikke gjøre før forutsetningene er tilstede. Forutsetningene er ikke statlige reguleringer, omfordeling, pålegg og annen ønsketenkning. Det ligger noe i bunn som kalles verdiskapning. Vi har hatt barnearbeid i Norge også. Med dagens utvikling skulle det ikke forundre meg om det igjen blir vanlig.
Når det gjelder milliardærer så arbeider de neppe tusen ganger hardere enn alle andre. De arbeider som oftest smartere. Tjener du en milliard på ærlig vis har du også skapt og gitt fra deg en milliard i varer og/eller tjenester i bytte mot milliarden. Å gi deler av denne tilbake i tillegg til de merverdier du allerede har ytt i bytte er urettferdig. Å tvinge noen til å gi tilbake deler av dette for å skape likhet er kriminelt. Det er tyveri av verdier rettmessig ervervet. Noen er smartere enn andre og produserer følgelig langt mer verdier enn gjennomsnittet. Noen få skaper utrolige verdier, og disse blir da også utrolig rike. Dette er en bra ting. Alle tjener på dette, men det er kanskje vanskelig å forstå. Det er ikke alle som har naturlige forutsetninger for å kunne skape såpass store verdier, og de få som evner bør hylles fremfor å jages vekk, for du må ikke tro at de lar seg utjevne når de kan dra til Asia. Det er der kapitalen og hodene nå samler seg.
Liberty
6. juli 2009 ved 00:41
Jeg forstår fortsatt ikke hvordan du mener at sosialisme er det som skaper klasseskiller. Du trenger forresten ikke gi eksempler fra land som Cuba – jeg vet ikke om ett eneste land i verden jeg vil kalle sosialistisk i dag, langt mindre noen land som representerer politikken jeg og Rødt står for.
Jeg sier ikke “at økt valgfrihet leder til at man i økende grad blir offer for tilfeldigheter”. Jeg sier bare at “valgfriheten” til markedsliberalistene kun gjelder for noen få – de med kjøpekraft.
Jeg mener ikke å skille mellom naturlige og unaturlige forskjeller mellom mennesker. Jeg må har formulert meg feil hvis du oppfatter det slik. Jeg mener det finnes kunstig valgfrihet – spesielt når det kommer til utdanning, lønn osv.. Som sagt er ofte slike valg et produkt av personens situasjon eller samfunnet. Et helt konkret eksempel: En kan ikke velge mellom to typer brød hvis man bare har råd til det ene. Og man VIL ikke velge mellom to typer brød hvis den dyre varianten gjør at du ikke får råd til nok brød for hele uken. Veldig isolert, men du skjønner tegningen.
“Når det gjelder milliardærer så arbeider de neppe tusen ganger hardere enn alle andre. De arbeider som oftest smartere. Tjener du en milliard på ærlig vis har du også skapt og gitt fra deg en milliard i varer og/eller tjenester i bytte mot milliarden.”
Er personen da tusen ganger smartere enn andre mennesker? Jeg tror ikke det. Jeg tror også at det er tilnærmet UMULIG å tjene opp milliarder på ærlig og rettferdig handel. Jeg tror heller det går på ting som for eksempel:
- Utnytting av billig arbeidskraft i den tredje verden
- Tøying av lover som omhandler arbeideres rettigheter, sikkerhetskrav osv.
- Ikke-bærekraftig utnyttelse av naturressurser (som fossilt brennstoff)
- Utnytting av finanssystemet (som startet finanskrisen) og spekulasjon (som bidro til store deler av matkrisen i fjor)
- Monopolisering av markedet, prissamarbeid og karteller
- Markedsføring (reklame) for å skape et ikke-bærekraftig forbruksmønster, eller bare for å tjene ekstra penger på å bruke et varemerke
Hvis de rike vil stikke til Asia fordi vi ikke lar dem beholde mer av de pengene de har alt for mye av og i stor grad har tjent opp på urettferdig handel, så får de bare dra. De hører ikke hjemme i en bærekraftig økonomi uansett.
Andreas
6. juli 2009 ved 01:06
For å gå litt dypere til verks hva gjelder klasseskiller som naturlig konsekvens av sosialistisk omfordelingspolitikk: man er nødt til å fravike prinsippet om likhet for loven når man holder noen mennesker forpliktet til å fremskaffe de goder og nødvendigheter man mener andre har legitimt krav på. Systemet kan noe enkelt beskrives som en byråkratisk/politisk elite på toppen som overfører verdier fra produktive verdiskapere til uproduktive parasitter. De uproduktive som lever av systemet vil selvfølgelig bidra til å sementere maktstrukturen ved valg inntil hele konstruksjonen bryter sammen når de produktive ikke lenger makter/orker å slave rundt på parasittenes og byråkratenes premisser. Dette systemet kalles sosialdemokrati, og det er ingen vesentlig forskjell på dette systemet og den politikken Rødt står for. Det eneste Rødt kan bidra med er å sette fortgang i den forråtnelsesprosessen som allerede er igang slik at sammenbruddet skjer raskere.
Så til et par av de punktene og påstandene du kommer med i ditt videre svar. Du skriver at “”valgfriheten” til markedsliberalistene kun gjelder for noen få – de med kjøpekraft.” Her glemmer du at den generelle kjøpekraften øker med økt frihet. Det riktige blir da at den generelle valgfriheten/kjøpekraften øker jo mer frihet som innføres. Dette er positivt.
Videre skriver du at “en kan ikke velge mellom to typer brød hvis man bare har råd til det ene.” Dette er riktig. Hvis det er viktig for deg og de fleste andre å kunne velge mellom to eller flere typer brød må den nødvendige kjøpekraften være tilstede. Hvordan øke den generelle kjøpekraften? Som vi har vært inne på er det kun en metode som viser seg å fungere: økt frihet. Virkeligheten viser nemlig med all klar tydelighet at tvang ikke bidrar til å øke den generelle kjøpekraften. Mer tvang fører til at stadig færre er i stand til å velge mellom typer brødtyper.
I et samfunn hvor noen ikke har råd til å velge mellom ulike typer brød er ikke løsningen å ta penger fra de som har råd og omfordele disse pengene til de som ikke har råd. Det man må spørre seg selv om er hvorfor folk ikke har råd. I kontrast til kortsiktig lemping på konsekvenser må man se på årsakene. Her ligger kilden til korrekt ideologisk tilnærming. Folk som ikke har råd til å velge mellom ulike typer brød har ikke havnet i denne situasjonen som en direkte årsak av at andre har råd til ulike typer brød. Fattige i Afrika er ikke fattige fordi vi i Vesten er rike og har stjålet fra dem. Det er helt andre og mer grunnleggende ting som årsaker fattigdom. Som tidligere nevnt er det mangel på frihet som er hovedårsaken. Respekt for og beskyttelse av eiendomsretten er helt grunnleggende. Når man så, i et kortsiktig og fåfengt håp om å skape mer rikdom for flere, bryter eiendomsretten som middel for å nå dette målet er de langsiktige konsekvensene at stadig færre får råd til ulike typer brød. Jo mer man styrer, kontrollerer, omfordeler og regulerer, jo verre blir det. Gir man seg ikke mens leken er god kan det til slutt bli fritt for brød. Folk vil da sulte.
Forholdet mellom det å skape verdier og intelligens er intet proporsjonalt forhold hvor man må være tusen ganger mer intelligent for å tjene tusen ganger normallønnen. Selv små standardavvik kan gi store utslag på skalaen. Det finnes forøvrig mange eksempler på at det er mulig å skape milliardverdier på redelig vis.
Liberty
6. juli 2009 ved 02:43
De rike hører ikke hjemme i en bærekraftig økonomi uansett?
Javel. Kan du gi noen eksempler på noen bærekraftige økonomier som ikke inneholder personer som er rike på materielle verdier?
Og disse bærekraftige økonomiene, som du nå kommer til å nevne, har da utviklet sine varer og produkter fra mennesker som har hatt smarte idéer uten interesse for personlig vinning?
Hvem er de rike, forresten? Hvem skal bestemme hvor grensen for “rik” går? Hvem skal bestemme hvem som ikke hører hjemme i økonomien? Er vel kanskje deg og dine det?
“De beste elevene får de mest ettertraktede utdanningene som gir de høyeste lønningene i arbeidslivet, mens mange blir nødt til å nøye seg med det de får.”
Skjønte ikke denne. Synes det står “får” på begge sider av komma her. Hvilken versjon av “å få” er ille?
Skal man kanskje heller “ta”? For man skal jo ikke nøye seg med det man får. Man skal ta litt ekstra.
“Hvordan man kan forsvare at enkelte mennesker skal få lov til å sitte på MILLIARDER, skjønner jeg bare ikke” skriver du.
Få lov? Nei, man må tydeligvis få en slutt på dette. Kanskje man må kollektivisere samfunnet på en måte. Akkurat hvordan veit jeg ikke, men Pol Pot, Stalin og Kim Il-sung kunne sikkert gitt noen gode råd hvis de hadde vært i live.
Før trodde jeg at de som “satt” på milliarder hadde verdiene i bedrifter som produserte noe, ga arbeid til deg og meg osv. Men det er tydeligvis feil. De “sitter” jo bare på dem. Eventuelt ligger på dem der de er plassert under madrassen.
Alamir
6. juli 2009 ved 02:58
Liberty: Jeg tror du må innse at de du kaller “uproduktive parasitter” er folk flest. Og å liberalisere markedet vil neppe endre på det. Isåfall vil jeg gjerne høre hvordan.
Alamir: Nei, jeg kan ikke gi noen eksempler fordi det etter min mening aldri har fantes noen slike økonomier i verden. Og du kan gjerne si navn på gamle diktatorer, men i og med at verken jeg eller Rødt har noen som helst ambisjoner om å føre en politikk som ligner, er ikke relevansen så veldig stor.
Du skriver at elever tar, de får ikke. Det er nok tilfellet for det øvre sjiktet med gode karakterer, men jeg kan garantere deg at det er mange elever som i mangel av gode karakterer (og som jeg har sagt, mener jeg det er et produkt av samfunnet de lever i) ikke har noe særlig valgfrihet. De tar det de får.
Jeg er ikke ute etter å “ta” de rike. Jeg er etter et samfunn som gir lik gevinst for likt arbeid. Ingen risiko, stressnivå eller smarthet kan rettferdiggjøre at en mann har mer penger enn det som tilsvarer en vanlig arbeiders lønn gjennom flere tusen år.
Du skriver at de eier verdiene i bedrifter som produserer noe og gir arbeidsplasser. Det stemmer. Problemet er bare at utbyttet, profitten, enten går tilbake til eierne eller til ekspandering av driften slik at en kan ta enda mer profitt. De bryr seg sjelden om arbeidsplasser eller det de produserer, de må fokusere på profittmaksimering – noe som går utover miljøet, den tredje verden og arbeideres rettigheter og lønn. Jeg vil heller ha en økonomi som belønner samfunnsmessig og bærekraftig produksjon, og som gir folk ekte valgfrihet uansett om de har penger eller ikke.
Andreas
6. juli 2009 ved 12:36
Med parasitter menes de som utbytter ærlige og redelige arbeidere og arbeidsgivere. Det er med andre ord folk flest som blir utbyttet. Utbytterne består primært av trygdesnyltere, byråkrater, organisasjoner og politikere.
Liberty
6. juli 2009 ved 16:45
Er det samfunnet som har skylden for at elever får dårlige karakterer på skolen?
Lærevansker og at noen har mindre flinke lærere er nok noe av grunnen til mindre gode karakterer, ja.
Men ikke vær overrasket over at det kanskje er mange elever som ikke satser like sterkt på utdannelsen sin som andre. Har disse da krav på samme plassen på universitetet eller høgskolen?
Jeg mener ikke at elever tar. Jeg spør om man heller skal ta. Det som kom etter dette var sarkastisk ment. Beklager hvis det ikke kom godt nok fram.
Du derimot mener at de med de beste karakterene “tar”. Jeg trodde at elever måtte søke på skoleplassen. Deretter fikk de plassen tildelt hvis de bl.a. hadde studiekompetanse og gode nok karakterer. Det var i alle fall slik da jeg tok min høyere utdannelse.
Mulig du mener at rike barn kan kjøpe seg karakterer. Men jeg håper dette ikke er et utbredt problem i Norge. Hvis du har beviser om noe annet så håper jeg at du anmelder forholdet/forholdene.
Folk er ikke like. Heldigvis. Men “uheldigvis” fører det også til at noen er flinkere enn andre.
Det finnes mange elever fra familier som tjener “middelmådig” som gjør det meget bra på skolen.
“IQ” og “skoleflinkhet” har ikke noe med om foreldrene dine er rike på materielle verdier.
Det kan vel også nevnes at utdannelse ikke nødvendigvis er nøkkelen til mye penger. Hvis penger er målet her i livet…
Det er mange rike mennesker som ikke har noen lang formell utdannelse. Noen av Norges rikeste personer, faktisk.
Jeg er fullstendig enig med deg i at likt arbeid skal gi lik lønn.
Men jeg er ikke misunnelig fordi andre tjener mye mere enn meg p.g.a. at de gjør noe helt annet.
Hvorfor er det et problem at en del av profitten går tilbake til eierne?
En av de du misliker kan kanskje være Olav Thon.
Han tjente visstnok 57 millioner i fjor. 7 milliarder “på bok”. Betalte 64 millioner kroner i skatt til velferdsstaten vår. Dermed drypper det litt på deg og skolen din også skjønner du, og det blir derfor direkte galt når du hevder at “profitten enten går til eierne eller til ekspandering.”
Han har sikkert råd til å betale mer, men du skal likevel ikke påstå at han ikke bryr seg om andre. Det veit du svært lite om. Heller ikke jeg.
Du skal heller ikke se bort ifra at han har hjulpet flere mennesker iløpet av en dag enn hva du klarer i en levetid. Formuen hans kommer visstnok også til å bli donert bort til forskning via en stiftelse når han dør.
Andre formuende mennesker gir også penger, men snakker ikke så høyt om det.
Den største kapitalisten i dette landet er selve velferdsstaten. Jeg synes ikke at det er så galt, jeg. Kapitalisme har tross alt utviklet mange rettigheter i samfunnet vårt.
Du kaller deg enten sosialist eller kommunist.
Hva mener du med det?
Håper det ikke er kommunisten i deg som vinner overtaket.
Kommunistisk styresett har vært forsøkt tidligere i andre land uten større hell. De har i alle fall flagget den kommunistiske fane, og i kjølvannet ble det mye lidelse og nød – og lite demokrati. De hadde nok like gode hensikter som partiet Rødt disse også…i begynnelsen. Men historiebøkene viser hvordan dette gikk.
Vi trenger fortsatt velferdsstaten, men kommunisme er neppe løsningen.
Alamir
7. juli 2009 ved 01:56
Jeg mener ikke at de svake elevene skal kvoteres inn noe sted. Jeg mener bare at valgfriheten i skolen ikke gjelder for alle. Jeg vet godt at mange elever jobber seg til gode karakterer tross sosial/økonomisk bakgrunn, men jeg tror heller det er unntaket enn regelen – og jeg tror også at disse har det mye vanskeligere i skolen. Men det var bare et eksempel på hvordan høyresidens valgfrihet bare gjelder noen få (i dette tilfellet, dem med høye karakterer).
I voksenlivet er det annerledes. Der handler det ikke alltid om utdanning, men oftere om kapital. Hvis en kan investere i en bedrift, en fabrikk e.l., har man muligheten til å leie inn arbeidskraft for å produsere varer, helst med profitt. Eller man kan investere dem i aksjemarkedet for å spekulere seg fram til profitt der. Men du trenger noe å investere – og det er det mange av verdens rikeste har hatt som fordel. De har penger å investere, og dermed har de større valgfrihet enn en vanlig arbeider.
I Norge har vi heldigvis gode muligheter for folk å ta opp lån, og de er GODT dekket av staten hvis det går galt – men det gjør det bare merkeligere at man skal tjene så sinnsykt mye hvis man først lykkes.
Olav Thons 64 millioner er en fjert i havet, dessverre. Husker du når Kjell Inge Røkke tok ut 1,5 milliarder kroner “til familien”? De var skattefrie. Det tilsvarer nesten årslønnen til 5000 arbeidere til sammen – men forskjellen er at arbeiderne må betale skatt. Du skjønner, så snart man kommer over et visst beløp (si 100 millioner kroner), så har man veldig gode muligheter til å unnslippe omtrent alt av skatter her i landet.
Aksjeutbytte har lenge hatt 24% skatt. Men fram til 2006 fikk alle som betalte denne skatten, tilbakebetalt den automatisk – så de betalte i praksis ingenting. I 2006 ble denne ordningen endret, mot at aksjeutbytte som gikk til andre aksjeselskap, fortsatt skulle være skattefritt. Hva skjer? Jo, millionærene oppretter personlige aksjeselskaper som finansierer utgiftene deres. Legg til muligheten til å betale advokater til å finne tusen forskjellige smutthull i skatteloven, og du har resultatet: I dag betaler Norges rikeste i gjennomsnitt mindre enn 2% skatt.
Jeg er sosialist i politikken jeg vil innføre, men kommunist i ideologisk forstand. Jeg er ikke av dem som mener at et sosialistisk samfunn er et mål som helliger alle midler. Jeg er helt enig i at forsøk på kommunisme i fortiden har vært katastrofer, men jeg kan forsikre deg om at jeg (og Rødt) er godt klar over det. Hva som “gikk galt” blir en lengre diskusjon, men jeg vet i det minste at vi vil gjøre alt for å unngå den samme utviklingen. Stalin, Mao m.fl. hadde et veldig annerledes syn på kommunismen enn det vi gjør.
Andreas
7. juli 2009 ved 21:22