Streik!
Akkurat nå pågår innspurten i forhandlingene mellom stat/kommune og de offentlig ansatte. Blir det ikke enighet i løpet av de neste ti timene, blir det streik i morgen tidlig – til sammen rundt 30 000 ansatte vil bli tatt ut (VG). Den store uenigheten ligger i pensjonen – foreningene krever at offentlig tjenestepensjon fortsatt garanterer to tredjedeler av lønnen i pensjon når man går av ved 65 år. Staten, på den andre siden, vil følge opp det de har vedtatt i pensjonsreformen: folk som jobber lengre, skal få mer, og motsatt.
Folk som går av tidlig er slappinger. Slik tenker uheldigvis store deler av høyresiden og Ap. Som arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen sa om sosialklientene, skal de lære seg å “stå opp om morran”. De som jobber lenge, derimot, er hederlige arbeidere som må få belønning. I det første forslaget til ny pensjonsordning i det offentlige var det til og med mulig å tjene MER i pensjon enn lønn hvis du jobbet til du var 75 eller 76 år. Dette som et resultat av at pensjonsreformen legger opp til såkalt levealdersjustering – en del av pensjonen skal deles på de årene du har igjen å leve. Hvor mange år du har igjen å leve, regnes ut av SSB sin statistikk på gjennomsnittlig levealder – så etterhvert som gjennomsnittelig levealder øker, vil pensjonistene få mindre.
Det er utrolig at dette kommer fra en såkalt sosialistisk regjering.
De aller fleste som går av med pensjon tidlig, er slitere – folk, ofte kvinner (70% av offentlig sektor består av kvinner), med tunge fysiske jobber (f.eks. sykepleier eller omsorgsarbeider). Da velger du ikke når du går av, du gjør det av helsemessige årsaker. Det motsatte kan sies om de som jobber lenge – de gjør det sjelden fordi de ikke gidder jobbe mer, men fordi de kan. Med mindre man snakker om de virkelig rike – men jeg tviler på at det er mange av dem i offentlig sektor. De virkelig rike i privat sektor vil ikke akkurat bli nært berørt av pensjonsreformen uansett, de har sannsynligvis private ordninger allerede.
Som om det ikke er nok, er det ofte de tunge jobbene som gir minst lønn, mens mer stillesittende kontorjobber krever mer utdanning og gir høyere lønn. Man skjønner raskt at pensjonsreformen tar fra de som har mye og gir til de som har lite.
Jeg er stygt redd for at de ansatte ikke vil få innfridd kravene sine. De rødgrønne lovet i 2005 at tjenestepensjonen skulle videreføres med to tredjedeler av sluttlønn ved 65 år. Hvis de hadde ønsket å holde dette, ville de lagt det på bordet i begynnelsen av forhandlingene, ikke ventet til den aller siste dagen. Ikke at det er så overraskende, det blir bare nok et brutt valgløfte å føye til på listen.
En annen ting vi skal passe oss for er en “overgang” til den nye pensjonsordningen. I privat sektor ble dette gjennomført, og det betyr i praksis at hvert årskull gradvis går over til den nye ordningen. I privat sektor vil det ta 15 eller 20 år før den nye ordningen er helt innarbeidet – og det betyr igjen at de aller fleste av oss som er under 60 år, vil tape på det. Slike overgangsordninger blir ofte et slags kompromiss mellom de to partene. La oss håpe at de orgainserte ikke er like tilbøyelige denne gangen.
Til sist: Media har selvsagt oppmerksomhet rettet mot dette, men en ting som frustrerer meg er hvordan ordet “rammer” brukes. Streiken rammer deg, leser man – som om folk skal sukke og stønne over de teite fagorganiserte som ikke kan holde fred. Slutt med det! I tider som dette, er det ekstra viktig at fagforeningene ikke gir opp kampen mot dårligere arbeids-, lønns- og pensjonsvilkår bare fordi “markedet” har det vanskelig. I grunnen er det skremmende at offentlig sektor må kjempe mot slikt i det hele tatt – du skulle ikke tro at den norske velferdsttaten, med oljefondet og alt, skulle måtte la sine ansatte kjenne en finanskrise på kroppen.
Hvis markedet har det vanskelig, får vi heller innføre sosialismen.
Blir det noe av i morgen, vil Rødt støtte streiken, de streikende og kravene deres – og det bør dere også. Det handler om framtiden vår.
