Budsjettet 2010

Budsjettet for Stavanger kommune 2010 ble lagt frem i dag. Det var selvsagt temmelig udramatisk, men jeg ble nokså positivt overrasket. Det er for eksempel foreslått at skolen får 15 millioner mer i driftsrammer – penger som trengs sårt. I fjor ble det foreslått å kutte 8 millioner, så dette er uten tvil en dreining i riktig retning. Det er også mye penger bevilget til sykehjem, og veldig mye penger skal investeres i regionale idrettsanlegg.

Det er fortsatt en god del ugne kutt i forslaget – barnehagene får for eksempel 12 millioner mindre i driftsinntekter. Rådmannen argumenterte selvsagt for at disse kuttene er foreslått med den forutsetningen at aktiviteten og kvaliteten kan opprettholdes til tross for at det bevilges mindre penger – men hun kom aldri med eksempler eller tegn på at man faktisk har undersøkt med barnehagene om dette faktisk er mulig. Ansvaret skyves vekk fra politikerne og bystyret, og det kommer utvilsomt til å gå utover kvaliteten. Alt i “effektiviseringens” navn, selvsagt.

Budsjettforslaget er nok uansett et kryptisk dokument til de grader, og det må nok leses på en god stund før de virkelige endringene kommer fram i lyset for oss. For eksempel finner jeg store kutt i lønnsutgiftene i barnehagene, uten at de blir forklart i de lettere oppsummeringsdokumentene – og det er aldri helt sikkert om det faktisk er så ille, eller om det er en kunstferdig måte å skrive tall på. Jeg har erfaring nok som økonomiansvarlig i flere lokale organisasjoner til å vite at budsjett og regnskap aldri er helt pålitelige – de må alltid tolkes, forklares og utdypes.

På søndag skal bystyregruppen i Rødt Stavanger samles for å begynne diskusjonen rundt budsjettet, da skal vi se hvor mye dritt vi kan grave frem og hva vi vil foreslå som våre alternativer. Har du noen formeninger om budsjettet, vil jeg gjerne høre dem!

Lenker: Budsjettet på Stavanger kommunes nettsider

8 år og fortsatt ikke demokrati

Presidentvalget i Afghanistan ble avholdt 20. august. Det er nesten to måneder siden – og fortsatt er ikke resultatet klart. Siste nytt er at nåværende president Hamid Karzai har fått 47% av stemmene, i følge Washington Post – som i så fall betyr at det afghanske folket skal stemme i en ny runde. Det kan få både positive og negative effekter – det kan gi et mer demokratisk resultat som kan gi regjeringen og presidenten mer legitimitet, men hvis det kommer anklager om valgfusk i den andre runden også, er sannsynligvis alt håp ute for det afghanske demokratiets troverdighet.

For meg har det aldri vært tvil om at anklagene om valgfusk har vært rettmessige. Det har vært flere rapporter om valgurner som har vært fylte til randen allerede da valglokalet åpnet, og flere steder har det vært registrert flere stemmer enn stemmeberettigede. Også ved valget i 2005 ble det påvist valgfusk flere steder, men de ansvarlige (FN, sannsynligvis) valgte å se bort fra det fordi de mente det ikke hadde noen påvirkning på selve valgresultatet. Det samme ser visst ut til å skje i år, personifisert i konflikten mellom Peter Galbraith og Kai Eide. Konflikten gikk svært forenklet ut på at Galbraith ville sette fingeren på det utbredte valgfusket i årets valg, mens Eide ville holde kjeft om det i frykt for at det ville destabilisere landet og gå utover det afghanske “demokratiet”. Norsk media har sluppet ballen litt, men Eide og FN har i senere tid innrømmet at valget er sterkt preget av valgfusk.

There is no way to know at this stage what the level of fraud is. I do not know. Nobody else knows. I can only say that there was widespread fraud. Any specific figure at this time would be pure speculation.

Så langt, så godt. Men jeg er stygt redd for at innrømmelsen ikke får noen konsekvenser for selve valget. Vi gjorde ingenting i 2005, og vil neppe gjøre noe nå heller. Det er bare så alt for lett å glemme styggheten som foregår i Afghanistan. Vi brydde oss enormt når det kom fram at en foreslått lov ville gjøre det lovlig for afghanske menn å voldta konene sine hvis de sier nei til å ha sex, men loven ble vedtatt likevel.

Vi har deltatt i okkupasjonen av Afghanistan i 8 år nå, og lite viser tegn til bedring. Vi blir fortalt at norske soldater hjelper afghanske jenter til skolen, men det hjelper lite når Taliban har vokst konstant siden okkupasjonen begynte. Skal norske soldater hjelpe jentene til skolen resten av dette århundret? Afghanistan trenger en langvarig, bærekraftig løsning som ikke avhenger av at den vestlige verdenen sender 10,000 nye soldater ned hvert år. Slik det er i dag, støtter vi opp under et udemokratisk, kvinnefiendtlig regime, og okkupasjonen vi er en del av, er hovedgrunnen til Talibans vekst. Skal vi hjelpe Afghanistan på føttene igjen, må vi begynne å se etter alternativer til det militære – og vi kan begynne med å bruke den milliarden Norge bruker på sin militære tilstedeværelse på humanitær bistand i stedet.

EUs triumf over demokratiet

Demokratiet har alltid stått i veien for EU. Skal et folkestyre være effektivt, kan tross alt ikke politikere la seg stoppe av vanlige folk som ikke har peiling på politikk. Derfor kan man lett forestille seg hvor misfornøyde EU-politikerne var da landene som hadde folkeavstemning om EU-grunnloven i 2005, Frankrike og Nederland, måtte avvise forslaget på grunn av de inkompetente tullingene som hadde såpass lite respekt for sine folkevalgte at de stemte nei på valgdagen.

Men EU-byråkratiet gir ikke opp så lett. Det kom på at det kunne kalle grunnlovsforslaget en traktat i stedet, og på den måten unngå folkeavstemninger. Dessverre er Irlands lovverk såpass strengt at det ble for vanskelig for EU å overstyre demokratiet der. Dermed stemte Irland nei til traktaten i juni 2008, men det kunne selvsagt verken EU eller irske politikere si seg fornøyde med. De vet godt hva som er til det beste for innbyggerne i Irland, og om innbyggerne er uenige med dem, har de bare vært for dårlige til å informere om hvor bra traktaten faktisk er. Kanskje var også en del av de som stemte nei, rett og slett dumme, nasjonalister eller begge deler. Hvem vet. Uansett kom det raskt for dagen at Irlands nei ikke ville bli akseptert, så det ville bli ny folkeavstemning om et års tid – og denne gangen skulle ja-siden gjøre en bedre jobb med å markedsføre seg. Den andre folkavstemningen ble avholdt i går – og dessverre ser det ut som om flertallet av de oppmøtte stemte ja.

Jeg verken kan eller vil sette det demokratiske valget Irland har tatt. De har i det minste fått muligheten, noe mange andre land har misunnet dem for. Men de har stemt ja til et mer overstatlig og mindre demokratisk EU. Det skjønner jeg ikke.

I dag kan en god del viktige politiske saker i EU ikke vedtas før alle landene er enige. Hvert land har i slike saker vetorett – slik at det skal være vanskeligere for flertallet å overkjøre mindretallet. Lisboa-traktaten fjerner denne vetoretten i mange saker – altså skal enda mer avgjøres i Brussel enn før. Landenes vetorett fjernes bl.a. i energipolitikken, romfart, sport, kultur, budsjettet, forskning og vedtak om hva som skal være offentlige (allmenn interesse) tjenester.

Også utenom vetoretten har de små landene relativt stor makt i EU – et land med 10 millioner innbyggere har ikke bare en tiendedel av makten til et land med 100 millioner innbyggere. Lisboa-traktaten endrer på dette. I dag har Tyskland en stemmevekt som er fire ganger så stor som Danmark sin, til tross for at de har nesten 20 ganger flere innbyggere. Etter Lisboa-traktaten vil de ha stemmevekt som er femten ganger så stor som Danmark sin.

Lisboa-traktaten forplikter medlemsland til å bygge opp de militære styrkene sine, og en del av disse skal settes under EUs direkte kommando, og kunne sendes ut uten FN-mandat. Hva skjedde med “fredsprosjektet” EU som ja-siden alltid kaller det? I tillegg skal EU ha en felles utenrikspolitikk og felles utenriksminister – slik at det nye, militariserte EU effektivt kan iverksette sin “fredspolitikk”. Og med det mener jeg at de sannsynligvis mener at man må gå til krig for å få fred, og FN kan ikke så i veien for slik humanitær krigføring. USA og NATO gjør det jo allerede, EU må ikke bli hengende etter.

Jeg vet ikke hva de som stemmer ja tenker når de gjør det. Jeg har hørt argumentet om at Irland ville blitt hengende i EU-utviklingen, men når man ser på hvilken retning utviklingen går, er ikke det nødvendigvis en negativ ting. En utvikling mot mindre demokrati og mer overstatlig styring er ikke en utvikling jeg ville vært med på.

Fargeblind

Oppmøtet ved årets stortingsvalg var visstnok labert. Drøyt 76 prosent av de stemmeberettigede i landet vårt møtte opp for å delta i demokratiet – det dårligste oppmøtet på 82 år. Jeg er neppe den første som kommenterer dette, og det er nok ikke så veldig alvorlig. Det føyer seg likevel inn i en europeisk trend med synkende valgdeltakelse, og jeg har mine teorier om hvorfor det er slik.

Kilde: SSB - manipulert av meg.

Personlig tror jeg årsaken er langt enklere. Partiene kan si så mye de vil om dårlig markedsføring eller dumme sofasittere de vil, men jeg tror en stor del av de som velger ikke å stemme, er relativt oppegående folk. Om ikke annet, tror jeg det finnes en logisk grunn til at færre velger å stemme – og det er ikke at folk ikke er engasjerte nok.

Jeg tror det handler om at det blir vanskeligere og vanskeligere å se forskjellen mellom høyre og venstre i den norske politikken, til tross for Frps forsøk i å “sprite opp” debatten. Det kommer sannsynligvis av to grunner:

Først: Venstresiden er for dårlig til å eksponere de mørke sidene ved høyresidens politikk. De bruker grunne, overfladiske argumenter som er lett for høyresiden å avvise som “fordummende”, i stedet for å komme med grundige analyser.

For det andre stemmer venstresiden ofte mot sin egen politikk. SV har stemt mot likelønnsforslag og oljesand i Canada – hvordan skal de da kunne profilere seg som et parti for likelønn og miljøet? Det ender opp med at Frps troverdighet i miljøspørsmålene er like god som SV sin. På samme måten taper hele venstresiden troverdighet på at den vil styrke offentlig sektor, mens offentlig sektor blir kjørt i grøften av regjeringen: Helsekøene øker, omsorgssvikt skjer overalt, det legges ned like mange skoler som under Bondevik-regjeringen og turboutbyggingen av barnehager har sikret kvantitet, men ikke kvalitet.

Sist, men ikke minst, mener jeg høyre- og venstresiden fører ganske lik politikk. Det er noen få fanesaker som skiller den rødgrønne fløyen fra de borgerlige, men de er av liten betydning. De rødgrønne reverserte for eksempel arbeidsmiljøloven til Bondevik-regjeringen, som tillot en 60-timers arbeidsuke uten overtidsbetaling, men Ap har samtidig stemt for tjenestedirektivet. Ganske dobbeltmoralsk, spør du meg. Privatskoler er et annet eksempel. De rødgrønne kan ikke fordra privatskoler, sies det, de har “privat allergi”. Samtidig er 50% av dagens barnehager private. 50% av barnevernet vårt er privat! Hvorfor bryr ikke de rødgrønne seg om dette?

Mens det blir vanskeligere og vanskeligere å se forskjellen mellom rødt og blått i norsk politikk, overlates mer og mer til markedskreftene. Vi satser ikke på fornybar energi fordi det ikke er “modent for markedet” enda. Industrien skal gis “konkurransedyktige” vilkår, framfor vilkår som sikrer at arbeidernes og miljøets hensyn blir tatt til grunn. Helse- og omsorgstjenester må være “kostnadseffektivt” fordi det skal være “konkurransedyktig” og “økonomisk bærekraftig”, til tross for at de per i dag ikke har noe å konkurrere mot. Alt skal settes ut på anbud, ingenting er hellig, ingenting skal drives med mål om nonprofitt lenger.

Jeg tror folk skjønner at politikerne gir fra seg makten på Stortinget. Jeg tror at folk skjønner at når SV stemmer mot et forslag for å trekke Statoil ut av oljesandprosjektet i Canada på grunnlag av at Stortinget “ikke har mandat” til å diktere Statoils investeringer, er det viktigere hva sparefondet ditt investerer i enn hva du stemmer til valget.

Investor Øystein Stray Spetalen sa det i grunn på en god måte:

Penger har mye mer makt nå enn for 20 år siden. Flere politikere har prøvd å stå imot, men de klarer det ikke. Det blir ikke de store endringene. Det skiller en bomstasjon på Sollihøgda, hvis du skjønner.

Det skal nok gå en god stund før jeg er såpass enig med en person av Spetalens kaliber. Men det er utrolig treffende, og modig sagt.

Planøkonomisk helsevesen

Leste en artikkel i Stavanger Aftenblad i dag – flere og flere benytter seg visst av plastisk kirurgi. Flere og flere av dem er menn, og grunnene deres er litt mer sammensatt enn det en kanskje forventer:

Felles for alle er at de vil forbedre selvbildet sitt, se freshere ut og få et bedre liv på jobb og privat. Mange føler seg slitne, og det vises på huden. Huden er blass, og de er lei av at arbeidskolleger spør om de er trøtte.

Det er mye jeg kunne sagt om presset man føler om å ha et godt utseende, men det kan feministene ta seg av. Dette fikk meg til å tenke på noe annet. Hvor forsvarlig er det egentlig at vi tillater kommersiell, kosmetisk kirurgi til de som har lyst og råd til å bruke penger på det – mens det offentlige helsevesenet sliter med underbemanning, overarbeidet personell og lange helsekøer? Du skulle tro det var noen politikere som problematiserte dette – eller er det slik at så lenge det ikke betyr en ekstra utgift for staten, er alt greit?

Problemet er vel at den kosmetiske kirurgien er en utgift for det offentlige – men ikke en utgiftspost på statsregnskapet. Den kosmetiske kirurgien er blant mange private aktører som tar midler og kvalifisert arbeidskraft ut av det offentlige helsesystemet, som har som oppgave å prioritere sine midler ut i fra et samfunnsperspektiv. I det private er det annerledes: Der er det de med pengene som får behandlingen. Er det etterspørsel, vil tilbudet være der (med mindre lover eller avgifter gjør det vanskelig eller ulønnsomt).

(Så må det i samme slengen nevnes at det offentlige helsevesenet uheldigvis dras mer og mer mot å styres akkurat som det private, men det har jeg sagt mange ganger før, og det hører ikke helt hjemme i dette innlegget.)

Og, som om det ikke er ille nok, er det folk som av forskjellige grunner trenger plastisk kirurgi av bedre grunner enn at de føler en trang til å bli penere. Ofre for vold eller ekstrem mobbing, for eksempel. Burde ikke plastisk kirurgi først og fremst gå til dem? I stedet går det til å forskjønne folk med fet lommebok, som legitimerer en industri som først og fremst handler om å perfeksjonere menneskers utseende.

Dette er på ingen måte hetsing av private plastisk-kirurger eller sykepleiere som jobber med denslags. Det er bare det at dagens system i stor grad tillater, og regelrett driver fram et samfunn hvor mindre viktige oppgaver nedprioriteres fordi de er mer lønnsomme og effektive, fordi det finnes private kunder med god råd som kan betale direkte, mens de viktige oppgavene må inn på et heller tynnskrapt offentlig budsjett. Slik skal det vel ikke være?

Nå som valget er over…

Valget er over for i år. Resultatet ble ikke helt som jeg hadde håpet. Rødt gikk fram nesten en hel prosent i Oslo, men det var ikke nok til stortingsplass i år – det manglet fortsatt rundt 1000 stemmer. Det synes jeg rett og slett er trist. I Hordaland, hvor vi også har hatt gode indikasjoner på at vi kan komme inn, gikk vi faktisk tilbake med 0,9%. Det er en merkelig verden. I Rogaland skjedde det ikke den store endringen, vi mistet et par hundre stemmer og landet på 0,4%. I resten av landet har vi hatt en svak framgang, så det er godt mulig at vi ikke har gjort en god nok jobb her.

Selve valgresultatene var ellers preget av at Ap og H vokser, mens SV, V og Krf minker – Sp holder seg stabile, mens Frp vokser bare litt. Jeg antar at en del av de nye Frp-velgerne som har kommet til i løpet av året har flyttet seg til Høyre, og Venstre har nok også lekket en del den veien. At SV går tilbake 2%, er mer overraskende. Skal jeg være en kynisk venstreradikaler, gjetter jeg at det er fordi folk ser at SV ikke får til noe i regjering, og da kan de like godt stemme Ap… Eller de slutter å stemme i det hele tatt. Den lave valgdeltakelsen kom jo regelrett som et sjokk.

Det må til slutt bare sies at mens jeg syns det er veldig leit at Rødt fortsatt sitter utenfor Stortinget, er jeg i det minste glad for at det ble rød-grønt flertall. Det kunne tross alt gått verre.

Men, men. Nå er det slutt på valgkampmodus. Og nå som det hele er over, skal jeg:

• Skrive evaluering av valget, selvsagt
• Skaffe meg en ny jobb etter å ha drevet frivillig valgkamp på fulltid
• Bidra i planleggingen av høsten for Rødt og Rød Ungdom i Stavanger
• Se District 9 (som jeg trodde kom på kino så sent som oktober – men jeg tok heldigvis feil!)
• Forhåndsbestille det nye albumet til Immortal (hos Mefisto)
• Bruke mer tid på programmering og gitar
• Fikle med designet på Stavanger Rød Ungdoms nettsider
• Vurdere hvorvidt jeg gidder å ta 3. klasse (studiespesialiserende) som privatist

Og sist, men ikke minst, kommer jeg nok ikke til å blogge like mye som før. Men dere kan kanskje forvente mer kvalitet over kvantitet?